Er reisetid arbeidstid?

[#1]

Vi gjør oppmerksom på at dette er en eldre artikkel.

Når er reisetid arbeidstid?

Domstolene har i de siste årene hatt flere saker oppe til behandling der spørsmålet bl.a har vært, når reisetid skal regnes som arbeidstid. Selv om både parter og arbeidsrettsmiljøet i Norge har vært og til en viss grad fortsatt er uenige om rekkevidde og forståelse av dommene –  er det etter vår mening liten tvil om at dommene har endret «arbeidstidsbegrepets» innhold etter arbeidsmiljøloven §10-1.

Både EU-dommer som TYCO saken, EFTA domstolens uttalelser, Høyesteretts dom i Thue saken samt Lagmannsrettens dom i “Reisetidssaken” (anket), innebærer en utviklingen i «arbeidstidsbegrepet».

I tidligere rettstilstand har det vært tatt utgangspunkt i at det har betydning om reisen foretas innenfor eller utenfor arbeidstakers alminnelige arbeidstid samt krav til intensitet i arbeidet og at arbeidstaker må pålegges visse plikter på lengre reiser. Dette utgangspunktet kan antagelig ikke sies å være gjeldende rett lenger.

Vi har ingen generell regel som kan anvendes på alle ulike bransjer og yrker, det må gjøres en konkret vurdering i ethvert arbeidsforhold. Etter de siste dommene skal vurderingen ta utgangspunkt i formålet og nødvendigheten av reisen. I tillegg stilles det kvalitative krav til den arbeidsfrie perioden.         

EU- og EFTA-domstolen har i sine avgjørelser tatt utgangspunkt i at for at tid benyttet på en reise skal være «arbeidstid» etter arbeidstidsdirektivets art. 2 nr.1 og arbeidsmiljølovens §10-1, så må arbeidstaker;

I: «utføre sin virksomhet eller arbeidsoppgaver»

II: stå til «arbeidsgivers disposisjon»

III: være i «arbeid»

I: «utføre sin virksomhet eller arbeidsoppgaver»

Poenget her at den pålagte plikten til å reise må ligge innenfor rammen av arbeidstakerens forpliktelser som følge av arbeidsavtale, instrukser og det reelle innholdet i arbeidsforholdet. Arbeidsgiver bør her stille seg spørsmål om hvorfor reisen gjennomføres, og om den er nødvendig ut fra arbeidstakers pålagte arbeidsoppgaver.

II: stå til «arbeidsgivers disposisjon»

Det sentrale her er begrensningene arbeidstaker blir pålagt ved å reise. Kravene som stilles til den «arbeidsfrie perioden» innebære at det i utgangspunktet kun vil være der arbeidstakeren «fritt og uavbrutt kan beskjeftige seg med egne interesser, at hvileperiodene kan anses å være effektive og ikke utgjøre arbeidstid».

Dette utgangspunktet må ses i sammenheng med definisjonen av «arbeidstid» og «hviletid». EU-domstolen har lagt til grunn at uttrykkene er gjensidig utelukkende, og at det dermed ikke er mulig med noen annen form for kategorisering av «tid». At arbeidstaker har en viss fleksibilitet med hensyn til valg av transportmiddel og reiserute vil ikke være relevant i denne sammenheng. 

Heller ikke det faktum at arbeidstaker ikke har mulighet til å være tilgjengelig under hele eller deler av reisen – typisk via telefon, mail osv. vil være avgjørende her.

III: være i «arbeid»

Her vil det avgjørende være om reisen er en integrert del av de forpliktelser som pålegges arbeidstaker som en del av jobbutførelsen. Poenget er reisens formål og om reisen er en «nødvendig» forutsetning for at arbeidstaker skal oppfylle sine forpliktelser i arbeidsforholdet. Vi oppfatter nyere rettspraksis slik at det i denne sammenheng er uvesentlig om reisen foretas innenfor eller utenfor den alminnelige arbeidstiden. Tid benyttet til «private formål» på en reise skal dog ikke anses som arbeidstid.

Er reisetiden arbeidstid?

Oppsummert kan det som hovedregel beskrives slik at der reisen er en nødvendig forutsetning for at arbeidstaker skal oppfylle sine forpliktelser i arbeidsforholdet og reisen ikke kan forkortes – ja, så skal reisetid anses som arbeidstid.

Der det fortsatt muligens kan reises spørsmål og råde en viss usikkerhet er der reisen organiseres slik at arbeidstaker får hvile og kan beskjeftige seg med egne interesser. F.eks der det legges til rette for å kunne sove under reisen, som ved sovekupeen på tog eller fly. Her det det mulig å argumentere at slik tid må kunne ses på som «arbeidsfri», men om dette vil føre frem ser vi på som usikkert.

Når det gjelder kompensasjonspørsmålet ved reise – gir avsagte dommer liten generell veiledning. Reisetidssaken ble anket, men slapp ikke inn til behandling i Høyesterett.