Mine områder
Hjelp

Ny høyesterettsdom: reisetid er arbeidstid

av Monica Bremtun-Olaussen - (Oppdatert ‎09-06-2021 11:21 av Monica Bremtun-Olaussen - VISMA )

Vi gjør oppmerksom på at dette er en eldre artikkel.

 

Saken som nå har vært oppe i Høyesterett gjaldt tre reiser som en polititjenestemann hadde til og fra et annet arbeidssted enn sitt vanlige arbeidssted utenom alminnelig arbeidstid. Spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om denne reisetiden skulle regnes som arbeidstid, og om han skulle ha utbetalt overtidsgodtgjørelse for reisetiden.

 

Politimannen som fremmet saken, har tidligere tapt både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Han har nå fått delvis medhold i Høyesterett. Høyesterett har, med støtte i en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om forståelsen av hvordan begrepet “arbeidstid” skal tolkes etter arbeidstidsdirektivet, enstemmig funnet at reisetiden til arbeidstakeren måtte anses som arbeidstid iht. arbeidsmiljølovens kapittel 10.

 

Hvorfor er reisetid i denne saken arbeidstid?

Definisjonen av arbeidstid finner vi i arbeidsmiljøloven § 10-1 (1);

 

Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver

 

Norge er forpliktet til å følge rådsdirektiv 2003/88/EF (arbeidstidsdirektivet), som følge av våre forpliktelser etter EØS-avtalen. Der er arbeidstid definert slik i artikkel 2;

 

"(...)det tidsrum hvori arbejdstageren er på arbejde og står til arbejdsgiverens rådighed under udførelsen af sin beskæftigelse eller sine opgaver …"

 

Høyesterett ba EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse om hvordan definisjonen av arbeidstid i arbeidstidsdirektivet skal tolkes når saken ble anket. Uttalelsen fra EFTA-domstolen kom i november 2017, og Høyesterett henviser i dommen til uttalelsen når det skal avgjøres om reisetiden er arbeidstid eller ikke. I høyesterettsdommen skrives det blant annet følgende:

 

“I avsnitt 68 tar EFTA-domstolen utgangspunkt i at de to begrepene – arbeidstid og hviletid – er gjensidig utelukkende. Grensedragningen beror på en konkret vurdering i den enkelte sak hvor flere faktorer tas i betraktning.”

 

EFTA-domstolen konkluderer med at den nødvendige tiden som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine oppgaver og plikter etter arbeidsavtalen, utgjør arbeidstid etter direktivets artikkel 2. Det er tre elementer som er vesentlige i EFTA-domstolens vurdering:

 

“Når det gjelder det første elementet – at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold – viser EFTA-domstolen i avsnitt 70 til at en reise gjennomført av en arbeidstaker for å utføre oppgaver arbeidstakeren var pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, er en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.

 

Til det andre elementet – at arbeidstakeren i løpet av tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon – tar EFTA-domstolen i avsnitt 73 utgangspunkt i at arbeidstakeren må være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren. Under henvisning til praksis fra EU-domstolen tilføyes det at intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører, ikke inngår i denne vurderingen.”

 

“Om det tredje elementet – at arbeidstakeren må arbeide – viser EFTA-domstolen i avsnitt 79 til at pålegg om at en arbeidstaker skal tjenestegjøre på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, nødvendigvis vil medføre at arbeidstakeren fratas muligheten til å bestemme pendleavstand.”

 

Når det gjelder hvilken betydning uttalelsen fra EFTA-domstolen har for norsk rett, så kommer Høyesterett her med følgende konklusjon:

 

“Jeg kan ikke se at det foreligger noen særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens forståelse av direktivet i dette tilfellet. EFTA-domstolen ble riktignok gjort oppmerksom på at det var uenighet mellom partene om hvorvidt Thue (politimannen, red.adm.) var forpliktet til å kontakte Operasjonssentralen ved avreise. Denne uklarheten har imidlertid ikke medført noe forbehold fra EFTA-domstolens side, og slik jeg leser uttalelsen, mener domstolen at reisene uansett var nødvendige for å løse de aktuelle oppdragene.”

 

Etter en grundig drøftelse av den konkrete saken, tilgjengelige nasjonale rettskilder og EFTA-domstolens uttalelse, konkluderte Høyesterett med følgende;

 

“...den omtvistede reisetiden må anses som arbeidstid etter de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 som implementerer arbeidstidsdirektivet.”

 

Hvordan skal reisetiden kompenseres?

Saken dreide seg ikke kun om den aktuelle reisetiden skulle defineres som arbeidstid, men også om hvordan arbeidstakeren skulle kompenseres for denne reisetiden.

 

Arbeidstaker viste til at han hadde stått til arbeidsgivers disposisjon under de aktuelle reisene. Han viste til at overtidsbegrepet i den gjeldende tariffavtalen Arbeidstidsbestemmelser for politi- og lensmannsetaten (ATB 2013), og mente den måtte tolkes slik at han hadde krav på overtidsbetaling for reisetiden på de aktuelle oppdragene.

 

Høyesterett, med et flertall på fire dommere, var ikke enige i denne tolkningen av tariffavtalen, det var kun en dommer mente at alle reisene ga rett til overtidsgodtgjørelse.

 

Høyesteretts avgjørelse

Høyesterett har gitt polititjenestemannen medhold i at reisetiden til oppmøtestedet skal regnes som arbeidstid, men fastslår samtidig at han ikke har krav på overtidsgodtgjørelse for alle reisene i denne konkrete saken basert på en tolkning av overtidsbegrepet i den gjeldende tariffavtalen ATB 2013.

Høyesterettsdommen har betydning for tolkningen av kapittel 10 i arbeidsmiljøloven, og for rekkevidden av den tariffrettslige retten til overtidsgodtgjørelse under reise.

Gå til de områdene du ønsker å legge til og velg "Legg til i Mine områder"